Bymuseet i Frognerparken viser nå utstillingen «Balkes by», en utstilling som viser Peder Balkes Oslo-bilder. Maleren Peder Balke la i fjor London for sine føtter. Balkeutstillingen i The National Gallery ble en kjempesuksess. Publikum strømmet til i hundretusentall.
Tekst: Gunhild Ramm Reistad
Bortsett fra Edvard Munch hadde ingen norsk maler hatt en slik suksess. Utstillingen i London omfattet først og fremst bilder fra Nordland og Finnmark. Men Oslo-bildene er slett ikke uten interesse. De viser Balkes utvikling, de viser hans originale teknikk, de dokumenterer det Oslo som var, Christiania, og ikke minst: Det er gode bilder malt av en mester!
Viktig er det også å merke seg at Balke tilbrakte det meste av sitt 83-årige liv i hovedstaden. Han preger byens utvikling mer enn de aller fleste, dels som eiendomsutvikler, dens som en pioner innen sosial boligbygging.
Balke selv var født i den ytterste fattigdom. Han het egentlig Andersen og ble født på Helgøya i Mjøsa i 1804. Hans mor var alene med to gutter, det var nødsår og hun klarte knapt å forsørge guttene sine, mange ganger måtte hun blande bark i brødet.
Ved et lykketreff fikk Peder arbeid som malerlæring på Toten med husrom og gårdsarbeid på Balke gård. Han var flink og arbeidsom og fikk etter hvert ta navnet Balke etter storgården.
Storbøndene på Toten hjalp han videre til tegnekurs i Christiania, Til gjengjeld skulle han dekorere storsalen i gårdene deres. Det skjedde, derfor finnes det mange gårdshus på Toten med fargerike Balke-dekorerte vegger.
Fra Christiania kom den unge maler videre til Stockholm hvor landets nye konge, Karl Johan, kjøpte et par bilder av Balke. Han fikk også foretrede for den senere kong Oscar I.
Salget muliggjorde den senere reisen til Finnmark da han var 30 år, hans livs reise!
Samtidens norske, romantiske malere dro mot syd for å lære og hente inspirasjon. De søkte mot kjente europeiske byer som Dresden, München og Düsseldorf. Balke dro mot nord. Han seilte langs kysten i tre måneder, i sol og storm, han nådde helt til Vardø og Vadsø og glemte det aldri. Han kom aldri senere tilbake «de nordlige egne» men brukte resten av livet, han ble 83 år, til å skildre hva han opplevde som 30-åring
Christiania – Balkes by
Men det var i Christiania han kom til å bo lengst. Det var her han utfoldet seg både som kunstner og samfunnsborger. Her ble han politiker, her ble han kritisert både for sin kunst og sin politikk, her ble han kremmer og eiendomsutvikler. Han malte også utallige bilder med motiver fra Christiania og omegn, og bildene er gode nok. De gir både et levende inntrykk av byen og omgivelsene og er interessante kunstverk, men de har sjelden det element av drøm og lidenskap som utmerker Finnmarksbildene.
Kunsthistoriker Marit Ingeborg Lange beskriver Balkes bilder slik:
Hans dramatiske landskapsvisjoner oppleves som sinnbilder på menneskers skjebne på jorden. Vi er alle seilere på livets bølgende og uforutsigbare hav. Om vi kommer velberget i havn eller forliser på ferden, er oss uvisst inntil reisen er endt.
Opplevelsene fra reisen mot nord kom til å prege ham for resten av livet. Det virker som han alltid siden søker å gjenskape drømmen om det nordlige. Bildene får et nesten religiøst innhold. Stetind i Tysfjord stiger opp mot lyset og uendeligheten, bakken nedenfor er brun og utpreget jordisk. I enkelte bilder er det som han helt hengir seg til synene og unnlater å feste dem til en konkret geografisk virkelighet.
Paris
Balke kom senere til å reise både til Dresden og til Paris, hvor han bodde et års tid og fikk kontakt med kong Louis-Philippe. Kongen hadde selv i sin ungdom reist langs Finnmarkskysten. Nå ble han meget interessert i Balkes bilder og bestilte intet mindre enn 33 norske landskaper i stort format. Flere av disse finnes i dag i Musée du Louvre – en ære Balke er nokså alene om å ha oppnådd.
Men i 1848 brøt februarrevolusjonen ut og kongen måtte forlate Frankrike. Han flyktet til England.
Balke fulgte etter til England hvor det gikk Balke nokså bra og han fikk solgt et par bilder. Så dro han hjem til Norge med sin tallrike familie, og bygget seg et lite hus nederst i det som nå er Slottsparken. Her hadde han hage og dyrket frukt og grønnsaker.
Politiker og husbygger
Men nå er det som om Peder Balkes biografi gjør en merkelig sving. Han fortsetter å male, men selger få bilder. En grunn er muligens at han etterhvert oppfattes som radikal, nesten kommunist. Han er aktiv i Thranebevegelsen.
Revolusjonen i 1848 ble slått ned. Men den ble ført videre som en nasjonal og demokratisk kamp som fikk sin særegne form og vant frem i ulike land i Europa.
I Norge var det tidligere teolog Marcus Thrane som tok opp kampen. Han opplevde en skrikende ulikhet mellom fattig og rik. Han ble den første leder av norsk arbeiderbevegelse. Februarrevolusjonen i 1848 ble hans inspirasjon. Thrane organiserte husmenn og gårdsarbeidere, først og fremst på landet, men også i byene. Bevegelsen omfattet 30.000 medlemmer fordelt på 400 foreninger. Det ble omtalt som Thranebevegelsen, tilhengerne som Thranitter. Kravene var allmenn stemmerett, avskaffelse av vernetoll, reform av allmueskolen og bedring av husmennenes kår.
Etter få år tok myndighetene opp kampen mot det som ble oppfattet som samfunnsomveltende sosialisme. Thrane ble arrestert i 1851. Han fikk fire års tukthus. I alt ble 127 personer dømt for forbrytelser mot statens sikkerhet.
Balke støttet Thranes organisasjon og hans politikk. Det var tydelig at Peder Andersen, senere Balke, ikke hadde glemt hvor han selv kom fra, og han visste hva fattigdom var.
På bevegelsens landsmøte, foraktelig kalt Lilletinget, i 1851, fremsetter Balke et forslag om opprettelse av en pensjonsordning med alderspensjon for lønnsarbeidere, enker og invalide. Forslaget er nytt, det blir fremmet i Stortinget året etter. Blant de stortingsmenn som stilte seg bak forslaget, finner vi Balkes venn fra Toten, nå stortingsmann Fauchald. Men vedtatt ble det ikke.
Ifølge historikeren Tore Pryser var det dette radikale forslaget som gjorde at det ble aksjonert mot Thranittene. Det ble ansett som farlig sosialisme. Forslaget blir gjentatt i 1869 og 1873 uten at det fører frem. Det gjør heller ikke Balkes forslag om statsstøtte til industrien.
I følge Marit Ingeborg Lange var Balke aldri selv medlem av noen arbeiderforening, men han sympatiserte med Thranes politikk. Balkes navn forekommer i en hemmelig politirapport, hvor det står at han oppfordret til kattejammer utenfor vinduene til de stortingsrepresentantene som var motstandere av arbeidersaken, og hurrarop hos de vennligsinnede representantene.
Et annet spørsmål som opptok ham sterkt, var sjøfolks sikkerhet. I 1840-årene ble det bygget mange viktige fyr rundt norskekysten. Balke var engasjert i tiltaket og malte en mengde bilder hvor fyrene sto sentralt.
Berlin
Etter all den politiske uro drar Balke høsten 1859 til Berlin. Denne gang har han hellet med seg, han får meget positiv omtale i Deutsches Kunstblatt. Han får endelig solgt en del bilder. Etter et besøk hos maleren I.C. Dahl i Dresden skriver denne til sin datter om Balke:
«Gode anbefalinger har han fått både i Hamburg og Berlin, så i Hamburg solgte han for 60 Thaler. B.’s anskuelser er noe moderatere enn tidligere, og i meget har han vel rett? Det er en makeløs utholdenhet denne visselig, geniale mann besitter.»
Ordene viser tydelig at Balke har fått folk mot seg på grunn av sin politiske radikalisme, mens I.C. Dahl på en måte unnskylder ham og innrømmer at Balke nok kan ha rett i meget.
Balkeby
I 1855 dør hans venn og støtte gjennom alle år, professor Rathke. Balke kjøper hans løkke på 31 mål i Vestre Aker, ikke så langt fra det nåværende Majorstuområdet. Her bygger han seg et hus og utparsellerer resten av løkka til tomter for selvbyggende arbeidsfolk. Bydelen fikk navnet Kunstnerlund, Balkeby på folkemunne.
Han åpner også en butikk hvor han selger maling. Balke engasjerer seg nå sterkt i lokalpolitikken. Han stifter en forening som blir en forløper for de senere Vel-foreninger. Han arbeider for nye byggeregler, brannvesen og politioppsyn i bydelen. I 1870 ble Hegdehaugen gjort til egen bygningskommune. Balke velges inn i styret. Gjennom foreningen driver han politisk agitasjon, blant andre sammen med A.O. Vinje.
I 1870 blir han innvalgt i kommunestyret, men trekker seg etter grunnløse beskyldinger om valgfusk, skriver Marit Ingeborg Lange.
På tross av motgangen og sviktende salg fortsatte han å male, og det merkelige er at han i denne tunge tiden utviklet sin stil med slående originalitet. Han konsentrerer fargebruken og fremhever den symbolske betydningen ved elementer i landskapet.
Den store tragedien i Balkes liv inntraff i en junidag i 1879. Det brøt ut brann i Balkeby, de fleste husene, blant dem hans eget, strøk med. Få år senere fikk Balke slag. Han døde i 1887. Han var da konkurs.
I avisenes nekrologer heter det at det ikke er så mange av den unge slekt som kjente Balke som kunstner. Men hans store engasjement i samfunnsspørsmål blir fremhevet og hans uutslokkelige kjærlighet til Finnmark, en «Landsdel hvis ophøiede Natur havde gjort et dybt Indtryk paa den gamle Malers Sind», heter det i Ny Illustrert Tidende.
I en senere omtale i Biografisk Leksikon heter det om Balke: «Gjennom sitt helt personlige medium har Balke maktet å gi en kunstnerisk fortettet form til de veldige naturinntrykk som levde i hans sinn. Balkes samtid hadde ikke forutsetninger til å forstå hans eiendommelige kunstneriske utfoldelse i de senere årene. Hans malerier ble glemt under inntrykk av hans politiske og sosiale virksomhet. Det var maleren Hans Ødegaard som trakk ham fram ved jubileumsutstillingen på Frogner i 1914. Men først jubileumsutstillingen for hans 150-års fødsel arrangert i Kunstnernes Hus i 1954 ga et fyllestgjørende begrep om Balkes kunstneriske produksjon.
oslomuseum.wordpress.com 