Hvem skal fortelle romfolks historie?

Intervjusituasjon Foto Fredrik Birkelund Oslo MuseumMuseene har et stort ansvar i å dokumentere og formidle historier som gir et dekkende bilde av dagens mangfoldige samfunn.

Tekst: Kristin M. Gaukstad, avdelingsleder dokumentasjon og samling, Oslo Museum

Denne kronikken ble trykket i Aftenposten Aften og finnes også på Aftenposten.no.

Sommerens opphetede debatt om romfolk har tydeliggjort kunnskapsløshet og til dels skremmende holdninger, både til romfolk og til det flerkulturelle samfunnet. Oslo Museum ønsker å øke kunnskapen om romfolk i Norge ved å dokumentere deres liv og historier.

Individuelle historier

Debatten har til dels stereotypisert «romfolk» som en homogen gruppe, der vi har fått inntrykk av at «alle» har samme forutsetninger og formål med å komme til Norge for å skaffe seg midler til livets opphold på ærlig eller uærlig vis. Virkeligheten er som alltid mer sammensatt. Menneskene Oslo Museum til nå har intervjuet har alle delte, men også sammenfallende årsaker til å ta del i Norges rikdom. De aller fleste kaller seg «rom», men har likevel ulik bakgrunn når det gjelder tradisjoner, språklige variasjoner og historie.

Nasjonal minoritet

De siste årene har mange museer arbeidet med å inkludere ulike minoritetspersoners historier i sine samlinger. Det finnes i dag museer eller museumsavdelinger for fire av våre fem nasjonale minoriteter; jøder, romani, kvener og skogfinner. Oslo Museum tok i 2010 sammen med Kirkens Bymisjon i Oslo og Kulturhistorisk Museum initiativ til et prosjekt for å samle inn romfolks livshistorier. Svært lite er tidligere gjort for å bevare, dokumentere og formilde denne nasjonale minoritetens historier og liv. Norsk kulturråd ga derfor midler til dette prosjektet. Prosjektet inkluderer både norske rom, som er etterkommere av migranter på 1860-tallet, og tilreisende rom. Dokumentasjonen skal danne utgangspunkt for en utstilling om romfolk i Norge.

Et sammensatt bilde

I løpet av høsten 2011 fikk museet god dialog med miljøet til tilreisende rom. I overkant av 30 menn og kvinner fra Romania ble intervjuet om deres liv og familiehistorie i hjemlandet – og situasjonen her i Norge. Deres personlige stemme, tanker, bakgrunn, framtidshåp, latter og gråt har gitt oss et bilde som er mye mer nyansert og mangefasettert enn det vi har lest i ulike mediekanaler i løpet av sommeren. Ingen av dem vi intervjuet ønsket egentlig å være her, men på grunn av stor økonomisk krise i hjemlandet der særlig rom blir syndebukk for alt som går galt, har mange sett seg nødt til å reise til andre land for å livnære seg gjennom tigging eller sesongarbeid. Om lag halvparten hadde arbeidserfaring fra Spania, Portugal eller Italia, der de hadde jobbet på større jordbruk. Krisen i disse landene har skjøvet tilreisende tilbake til hjemlandet.

Siste utvei

De vi intervjuet forteller at det har vært siste utvei å reise fra barn og barnebarn for å tigge eller pante flasker i et rikt land som Norge. De sender penger hjem for å klare seg gjennom vinteren med oppvarming og mat. Tiggerferden går nordover.

«Det er nedverdigende og flaut» er det flere som sier, «vi vil heller jobbe». «Kan vi ikke plukke søppel på gata eller vaske et sted»? «Jeg føler meg skitten, og jeg savner barna mine veldig», sier en ung kvinne på noen-og-tyve år. Så godt som alle nevner at de ønsker at barna skal få skolegang slik at de kan klare seg bedre enn de selv, som kun har gått på skole «til jeg kunne lese bussruten», slik en eldre kvinne smilende sier. Skole er viktig for å få jobb, og det siste ekteparet vi intervjuet var i Norge for at barna skulle få anledning til å fortsette universitetet. Utdannelse som inkluderer bøker, klær, mat og reise er dyrt, men det prioriteres.

Fantasifull

Alle ville heller vært hjemme dersom det hadde vært hjelp å få der de bor. Og påstandene om mafiavirksomhet og bakmenn finner våre informanter påfallende fantasifull. «Vi har ingen bakmenn, hvorfor skulle jeg reise fra mine barn dersom noen skulle ta halvparten av det jeg tigger»? spør en opprørt mann retorisk når vi spør om dette. Han blir oppgitt og sint når vi forklarer at dette er en oppfatning mange nordmenn har.

Norsk i går, i dag, i morgen

I St.meld. nr.49 (2008-2009) Framtidas museum, blir museene oppfordret til å bidra til et vedvarende demokratiprosjekt ved aktiv ta del i samfunnsdebatten, blant annet gjennom samtidshistorisk kunnskapsinnhenting. Siden 2002 har Interkulturelt Museum (nå en del av Oslo Museum) og Norsk Folkemuseum aktivt samlet inn og dokumentert livshistorier til minoritetspersoner. Målet er, på lik linje med majoritetshistorien, å etablere en kunnskapsbank over eldre og nyere innvandringshistorie. Nå blir også romfolks historier integrert i denne kunnskapsbanken. Ved å innlemme personlige beretninger om eget liv i museenes samlinger styrker vi og nyanserer vårt kildegrunnlag som igjen skal danne grunnlag for fremtidig historieskriving og forståelse.

Det er summen av enkelthistoriene som utgjør vår felles historie.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s