Stygg eller pen?

Kulturminnevern kan ikke reduseres til et spørsmål om smak eller praktisk nytteverdi.

Tekst: Lars Emil Hansen, direktør Oslo Museum

Fra et kulturhistorisk perspektiv er debatten om Regjeringsbygningens fremtid viktig og interessant fordi den griper rett inn i kulturminnevernets kjernespørsmål. Hva er et kulturminne? Og hvorfor bevarer vi kulturminner? Som kulturhistorikeren Arne Lie Christensen viser i sin nylig utgitte bok Kunsten å bevare (Pax 2011), er dette spørsmål som har preget kulturminnevernet siden dets fremvekst på slutten av 1700-tallet. Svarene har endret seg gjennom historien, og også variert mellom forskjellige grupper i samfunnet. Ifølge Christensen har denne variasjonen sammenheng med at folks forhold til kulturminner er komplekst og handler om ulike og tett sammenvevde dimensjoner som smak, følelser og kunnskaper om arkitektur og historie.

Stygg og upraktisK

Disse dimensjonene er tydelig til stede i den debatten som nå raser om Regjeringsbygningen. Flere av dem som ønsker bygningen revet har vært opptatt av de negative følelsene den skaper hos dem som har arbeidet der, og som ikke ønsker å ha høyblokka som arbeidsplass videre. Andre argumenter – som blant annet har vært trukket fram av administrasjons- og fornyingsminister Rigmor Aasrud – er at bygningen er upraktisk og lite egnet som et moderne og funksjonelt kontorbygg. Mange av dem som har engasjert seg i debatten har også gitt utrykk for at bygningen er «stygg», «ensformig» og «fremmedgjørende». Som erstatning har de ønsket seg et nytt og åpent byrom preget av vår tids arkitektur.

Nasjonalt symbolbygg

Allerede før det grusomme bombeangrepet hadde Statsbygg og Riksantikvaren utarbeidet en verneplan for Regjeringsbygningen. Bygningens arkitekturhistoriske kvaliteter knyttet til arkitekten som kunstner, samarbeidet med andre kunstnere, materialbruken, formspråket og de mange kunstarbeidene som er integrert i bygningen, er trukket fram som argumenter for bygningens verneverdi. I tillegg er det pekt på at bygningen har en spesiell historisk og symbolsk betydning som tilholdssted for landets politiske ledelse, og at den er et symbol på den norske velferdsstaten slik den ble utviklet etter krigen. Som nasjonalt symbolbygg er Regjeringsbygningen derfor hevdet å være på linje med Slottet og Stortinget. Etter attentatet er denne argumentasjonen blitt styrket og støttet av en rekke fagpersoner. Flere har også ment at det å rive bygningen vil være identisk med å fullbyrde terroristens verk.

Regjeringskvartalet 1960 (Foto: Ukjent/Oslo Museum)

Et betydelig kulturminne

I følge kulturminneloven er kulturminner «alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendeler, tro eller tradisjon til. […] Etter denne lov er det kulturhistorisk eller arkitektonisk verdifulle kulturminner eller kulturmiljøer som kan vernes».  Ut fra en slik definisjon og ovenstående argumenter skulle det være liten tvil om at Regjeringsbygningen er et betydelig kulturminne. Fra et kulturhistorisk ståsted blir det derfor meningsløst å rive den ut fra argumenter som at den er «stygg» eller «upraktisk».

Spørsmålet om «stygt» og «pent» er dessuten både subjektivt og foranderlig, noe som er tydelig i vår nære kulturminnehistorie. Vi skal ikke lenger tilbake enn til 1960-årene før det var et utbredt syn at 1800-tallets murgårder i Oslo var «stygge», «umoderne» og «rivingsmodne». Det samme gjaldt trehusene i de tidligere forstedene og villaer i sveitserstil. Mange bygninger og bygningsmiljøer fra denne perioden ble derfor revet, som «Det engelske kvarter» ved Solli plass og trehusmiljøet på Enerhaugen. I dag er det bred enighet om at både 1800-tallets murgårder og sveitserstilshusene er sjarmerende og verneverdige.

Nye lag av historie og betydning

Hovedbegrunnelsen for å bevare bygninger må være at de har en viktig historie å fortelle, arkitekturhistorisk eller kultur- og samfunnshistorisk. Som mange har pekt på før meg, er nettopp dette tilfelle med Regjeringsbygningen. I tillegg har bygningen etter angrepet i sommer fått nye lag av betydning som påminnelse om ideer og samfunnskrefter vi må motarbeide.

Oslo Museum har dokumentert Regjeringsbygningen innvendig og utvendig etter 22. juli gjennom foto og innsamling av skadede gjenstander og bygningsdeler. Som en kunnskapsinstitusjon i demokratiets tjeneste ønsker vi å bevare minnene om at det fryktelige terrorangrepet faktisk har skjedd. Når tiden er moden, vil dette materialet inngå i museets formidling av byens historie og vårt arbeid med å fremme demokratiske verdier og holdninger.

Ettertiden gir kulturminnevernet rett

Det ville være et stort tap for byen og ettertiden om det historiske dokumentet som Regjeringsbygningen representerer skulle utslettes. Tidligere riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen pleide å si at ettertiden alltid gir kulturminnevernet rett. Det er jeg overbevist om at den vil gjøre i denne saken også. Fortidsminneforeningen, Byantikvaren og Riksantikvaren har sagt sitt. La oss håpe at regjeringen lytter til dem.

En kortere versjon av denne teksten ble trykket i Aftenposten Aften 14.02.2012.

Advertisements

5 thoughts on “Stygg eller pen?

  1. En god redegjørelse, men jeg savner en dimensjon i diskusjonen rundt høyblokken: Viksjø tegnet tre-fire hus som er ganske like:
    – Høyblokken
    – STK-hovedkontoret på Økern (Nå Hotell 33 – kanskje det som ligner mest på Høyblokken),
    – Hydrohovedkontoret i Bygdø alle
    – Elkemhuset på Majorstuen (Nå NHO)

    Det få som snakker om vern av Høyblokken har ikke klart å fortelle hva som er forskjellen mellom disse byggene. Er det bare kunsten i Høyblokken?

  2. Interessant spørsmål du stiller. Uten å kjenne alle bygningene godt, vil jeg mene at flere av dem er verneverdige. Jeg er også sikker på det ville utløse debatt dersom en av dem skulle rives, i alle fall i antikvariske miljøer. Både Hydro-bygget og STKs administrasjonsbygg (som jeg kjenner best) er som regjeringsbygget viktige i arkitekturhistorisk sammenheng. De er alle tre betydelige representanter for etterkrigstidens modernisme i Norge. Hva skiller så regjeringsbygningen fra de to andre? Er det noe som gjør den til ”noe mer” enn interessant arkitekturhistorie og til et utrykk for sin tid?

    Som du skriver, er kunsten viktig. Flere av veggene har kunstneriske utsmykninger etter tegninger av kunstnere som Tore Haaland, Inger Sitter, Pablo Picasso, Carl Nesjar, Odd Tandberg og Kai Fjell. Men enda viktigere er bygningens symbolinnhold. Den har vært tilholdssted for landets politiske maktelite. Denne dimensjonen stiller bygningen etter mitt syn i samme verneklasse som Slottet og Stortinget, som en materialisering av landets politiske historie. I den forbindelse blir også forholdet mellom arkitektur og samfunnsideologi interessant. Høyblokken ble et utrykk for det nye sosialdemokratiske og egalitære Norge etter andre verdenskrig. Det enkle formspråket, det ubehandlede materialet og rekkene med identiske vinduer skulle utrykke nøkternhet og likhet – sentrale verdier i etterkrigstidens samfunn. Samtidig mener jeg – og flere med meg – at bygningen også har fått nye meningslag etter angrepet 22.juli. Både som et motstandssymbol ved at bygningen fortsatt står, på tross av et terrorangrep. Og som en påminnelse om at det finnes antidemokratiske krefter som vi som samfunn og enkeltmennesker må kjempe mot.

    Mvh Lars Emil Hansen

  3. Høyblokken skiller seg fra andre kjente bygg av Erling Viksjø ved å være det første realiserte bygget hvor Viksjøs særpreg kommer frem. Mange av Viksjøs arkitektoniske særtrekk er utviklet i forbindelse med arbeidet med Høyblokken. Dette gjelder blant annet utviklingen av naturbetong og integrert kunstnerisk utsmykning, som ble et kjennetegn for mange av Viksjøs bygg, men også bruken av en høyblokk sammen med lavere bygningselementer og plassdannelser. I mange av Viksjøs prosjekter var bruken av høyblokken som bygningsform nært knyttet til spørsmål om tomteutnyttelse og muligheter for å skape åpne rom rundt byggene.

    I samme periode som Viksjø arbeidet med de endelige planene for Regjeringskvartalet (1946-1958), deltok han i flere arkitektkonkurranser med lignende prosjekter. Hans opprinnelige utkast til Rådhusanlegg i Bergen er kanskje det prosjektet som er tettest knyttet til Regjeringskvartalet, men dette prosjektet er lite kjent.

    Av byggene som nevnes i innlegget til Carsten Pihl, er det Hydros hovedkontor i Bygdøy alle som har mest til felles med Høyblokken, med kombinasjonen høyblokk, lavere bygningsdel og park/plassdannelse. De to byggene har også likhetstrekk når det gjelder planløsning/konstruksjon.

    Elkembygget på Majorstua skiller seg fra Høyblokken og Hydrobygget på flere punkt, blant annet ved at Viksjø i Elkembygget referer til arkitektoniske grep hos Mies van der Rohe (Barcelona-paviljongen og Seagram-bygget i New York). Viksjøs regjeringskvartal og Hydrokontoret er mer i slekt med prosjekter hos Le Corbusier.

  4. Ja, dette var flott utgreiing. Disse momentene har i liten grad kommet frem når man snakker om mulig bevaring av Høyblokken eller ikke.

    Selv ser jeg blokken fra kontorvinduene hver dag, og mener at den nok bør kunne bevares. Både ut fra sin egenart før 22. juli, og ikke minst etterpå.

    Som en som kommer fra Ullevål, er det morsomt å tenke på at to av Viksjøs arbeider finnes der oppe også. Bakkehaugen kirke som jo er en liten perle for oss som liker betong – samt Nord-Norske studenthjem som de færreste vel mener er verneverdig…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s