Drømmejobben

I fem måneder har Lars Emil Hansen tenkt, fundert og vurdert om han er moden for å lede et ambisiøst Oslo museum. Nå har han bestemt seg.

Tekst og foto: Oskar Seljeskog/Oslo Museum

– Vi må gi et attraktivt tilbud til hele byens befolkning, sier Hansen.

Tilbakelent, i olabukse og i blå strikket genser. Den nytilsatte direktøren kommer fra stillingen som leder av avdeling for by- og teaterhistorie i samme museum, og selv om han mener at museet er på vei til å bli mer synlig, ønsker han mer.

– Synlighet, formidling og utadrettet virksomhet er det jeg har lagt vekt på i intervjuene til stillingen.

På hans trivelige kontor på Bymuseet i Frognerparken er det et virvar av papirer, velkomstgaver og gjenstander. En stor bokhylle med fagbøker, rapporter og utstillingsplaner ruver i rommet og på veggen henger den mørke direktørdressen.

– Dressen er til de viktigste møtene, det blir nok hverdagsklær for det meste. Det er det jeg trives best i.

Han er oppvokst på Kråkerøy utenfor Fredrikstad. Bestefaren var barnepasser og fortalte spennende om historiske hendelser. Senere var gode historielærere en stor hjelp på veien til museumsmiljøet. Hansen ønsket tidlig å jobbe med kulturforvaltning og museum, eller bli lærer.

– Jeg ble begge deler, og det håper jeg å fortsette med. De faglige utfordringene som foreleser på Universitetet i Oslo er på sikt mulige å kombinere med en lederrolle ved museet.

Han har brukt tiden konstruktivt, gått gradene fra sivilarbeider til direktør på 13 år. Vært konservator, samlet og registrert. Senere formidler, fortalt om byens transformasjon fra arbeiderklassen ved Akerselva til den multikulturelle byen vi ser i dag. Men også vært innom både Fredrikstad museum, Teknisk museum og Universitetet i Oslo på veien.

Hansen ble etterhvert opptatt av storbyen, og skrev hovedoppgave om transformasjonen av Grünerløkka på 90-tallet, men bor selv i Gamlebyen.

– Er det østkanten som står deg nærmest?

– Området er i hvert fall spennende og i utvikling. Det er en fin tur å sykle fra Gamlebyen, gjennom Grønland, og til Karl Johan, videre gjennom Slottsparken og til kontoret i Frognerparken. Turen viser byens mange ansikter, både når det gjelder bygninger og områder, men også menneskene og kulturene man møter. Den bredden er mer spennende enn ett bestemt område.

– Og nå skal bredden ut til folket?

– Ja, vi må få nye og oppdaterte utstillinger som kommuniserer og engasjerer publikum, og som er relevante for skolene som besøker oss. Men, jeg vil også at vi skal kommentere og gi perspektiver til byens og samfunnets utvikling.

– Som at museet skal ha et standpunkt om Bjørvika, skulpturparken på Ekeberg og moralpolitiet på Grønland?

– Ja, vi skal ha en stemme i byens utvikling, absolutt. Både innenfor fysisk byutvikling og det vi kan kalle for sosial byutvikling. Her har vi god kompetanse innen for eksempel arkitektur og det flerkulturelle samfunnet. På de områdene vi ikke nødvendigvis har like sterk kompetanse skal vi legge til rette for debatt og dialogmøter. Der kan vi heller bidra med de historiske perspektivene.

Han drømmer om møter mellom politikere, samfunnsdebattanter og vanlige oslofolk– at det skal være naturlig at folk samler seg på debatter og folkemøter på Interkulturelt Museum på Grønland, eller på Bymuseet i Frognerparken.

– Betyr det at andre områder enn formidling vil bli nedprioritert?

– Det kommer ikke til å kuttes på områder som forskning og samlingsforvaltning, det er “grunnmuren” i museets virksomhet. Men alle skal tenke på publikum, og vi prioriterer å forsterke formidling fremfor de andre områdene. Vi skal blant annet bli enda bedre mot skolene.

Med sin forsiktige fremtoning og avvæpnende latter virker det ikke som om Hansen liker seg spesielt godt i rampelyset selv.

– Det må være rart å bli sjef til mange av sine tidligere sjefer?

– Nei, det er gode kollegaer. Det er uansett et samarbeid, museet må sammen bli enige om hvilken vei vi ønsker å gå. Min viktigste jobb er å stake ut en kurs, prioritere og å skape gode team. Da tror jeg også det blir gode tilbud til publikum.

– Hva er da et eksempel på en god museumssjef?

– Jeg kommer ikke utenom direktør ved Københavns museum, Jette Sandahl, som har vært et forbilde de siste årene. Københavns museum har fornyet museet på egne premisser. De har jobbet bevisst med å gjenspeile hele samfunnet der alle skal være representert, og tar samtidig opp aktuelle samfunnstemaer.

– Blir du en litt stille forsker som skal fronte museet?

– Jeg er vel ikke akkurat stille, og mener mye både om formidling og museer generelt. Og ja, jeg ønsker absolutt å fronte museet. Men når vi lever i et kunnskapssamfunn er det viktig at de med best kunnskap på feltene er synlige i samfunnsdebatten. Det er ikke noe mål å bli synlig selv, men at museet skal være synlig.

Mange har ment at den beste måten å synliggjøre museet har vært å samlokalisere avdelingene, blant annet Hansens forgjenger, styret og politikere. Et samlokalisert Oslo Museum med Interkulturelt Museum og Bymuseet under samme tak er foreslått både i Bjørvika og i Kvadraturen.

– Dette har vært et ønske fra styret lenge, men er urealistisk så lenge det ikke kommer store bevilgninger fra stat eller kommune. Museet har ikke økonomi til å gjøre en samlokalisering, og foreløpig må vi jobbe med de kortene vi nå har på hånden. Om det skulle dukke opp både gode bygninger og samlokaliseringsmidler fra våre bevilgende myndigheter, så skal vi selvfølgelig være åpne for endringer, men jeg tror ikke det er sannsynlig slik situasjonen er i dag.

Hansen reiser seg, er klar for ny møter.

– Så da er det bare å ta fatt?

– Da er det bare å begynne.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s