Kulturminnevern kan ikke reduseres til et spørsmål om smak eller praktisk nytteverdi.

Tekst: Lars Emil Hansen, direktør Oslo Museum

Fra et kulturhistorisk perspektiv er debatten om Regjeringsbygningens fremtid viktig og interessant fordi den griper rett inn i kulturminnevernets kjernespørsmål. Hva er et kulturminne? Og hvorfor bevarer vi kulturminner? Som kulturhistorikeren Arne Lie Christensen viser i sin nylig utgitte bok Kunsten å bevare (Pax 2011), er dette spørsmål som har preget kulturminnevernet siden dets fremvekst på slutten av 1700-tallet. Svarene har endret seg gjennom historien, og også variert mellom forskjellige grupper i samfunnet. Ifølge Christensen har denne variasjonen sammenheng med at folks forhold til kulturminner er komplekst og handler om ulike og tett sammenvevde dimensjoner som smak, følelser og kunnskaper om arkitektur og historie.

Stygg og upraktisK

Disse dimensjonene er tydelig til stede i den debatten som nå raser om Regjeringsbygningen. Flere av dem som ønsker bygningen revet har vært opptatt av de negative følelsene den skaper hos dem som har arbeidet der, og som ikke ønsker å ha høyblokka som arbeidsplass videre. Andre argumenter – som blant annet har vært trukket fram av administrasjons- og fornyingsminister Rigmor Aasrud – er at bygningen er upraktisk og lite egnet som et moderne og funksjonelt kontorbygg. Mange av dem som har engasjert seg i debatten har også gitt utrykk for at bygningen er «stygg», «ensformig» og «fremmedgjørende». Som erstatning har de ønsket seg et nytt og åpent byrom preget av vår tids arkitektur.

Nasjonalt symbolbygg

Allerede før det grusomme bombeangrepet hadde Statsbygg og Riksantikvaren utarbeidet en verneplan for Regjeringsbygningen. Bygningens arkitekturhistoriske kvaliteter knyttet til arkitekten som kunstner, samarbeidet med andre kunstnere, materialbruken, formspråket og de mange kunstarbeidene som er integrert i bygningen, er trukket fram som argumenter for bygningens verneverdi. I tillegg er det pekt på at bygningen har en spesiell historisk og symbolsk betydning som tilholdssted for landets politiske ledelse, og at den er et symbol på den norske velferdsstaten slik den ble utviklet etter krigen. Som nasjonalt symbolbygg er Regjeringsbygningen derfor hevdet å være på linje med Slottet og Stortinget. Etter attentatet er denne argumentasjonen blitt styrket og støttet av en rekke fagpersoner. Flere har også ment at det å rive bygningen vil være identisk med å fullbyrde terroristens verk.

Regjeringskvartalet 1960 (Foto: Ukjent/Oslo Museum)

Et betydelig kulturminne

I følge kulturminneloven er kulturminner «alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendeler, tro eller tradisjon til. […] Etter denne lov er det kulturhistorisk eller arkitektonisk verdifulle kulturminner eller kulturmiljøer som kan vernes».  Ut fra en slik definisjon og ovenstående argumenter skulle det være liten tvil om at Regjeringsbygningen er et betydelig kulturminne. Fra et kulturhistorisk ståsted blir det derfor meningsløst å rive den ut fra argumenter som at den er «stygg» eller «upraktisk».

Spørsmålet om «stygt» og «pent» er dessuten både subjektivt og foranderlig, noe som er tydelig i vår nære kulturminnehistorie. Vi skal ikke lenger tilbake enn til 1960-årene før det var et utbredt syn at 1800-tallets murgårder i Oslo var «stygge», «umoderne» og «rivingsmodne». Det samme gjaldt trehusene i de tidligere forstedene og villaer i sveitserstil. Mange bygninger og bygningsmiljøer fra denne perioden ble derfor revet, som «Det engelske kvarter» ved Solli plass og trehusmiljøet på Enerhaugen. I dag er det bred enighet om at både 1800-tallets murgårder og sveitserstilshusene er sjarmerende og verneverdige.

Nye lag av historie og betydning

Hovedbegrunnelsen for å bevare bygninger må være at de har en viktig historie å fortelle, arkitekturhistorisk eller kultur- og samfunnshistorisk. Som mange har pekt på før meg, er nettopp dette tilfelle med Regjeringsbygningen. I tillegg har bygningen etter angrepet i sommer fått nye lag av betydning som påminnelse om ideer og samfunnskrefter vi må motarbeide.

Oslo Museum har dokumentert Regjeringsbygningen innvendig og utvendig etter 22. juli gjennom foto og innsamling av skadede gjenstander og bygningsdeler. Som en kunnskapsinstitusjon i demokratiets tjeneste ønsker vi å bevare minnene om at det fryktelige terrorangrepet faktisk har skjedd. Når tiden er moden, vil dette materialet inngå i museets formidling av byens historie og vårt arbeid med å fremme demokratiske verdier og holdninger.

Ettertiden gir kulturminnevernet rett

Det ville være et stort tap for byen og ettertiden om det historiske dokumentet som Regjeringsbygningen representerer skulle utslettes. Tidligere riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen pleide å si at ettertiden alltid gir kulturminnevernet rett. Det er jeg overbevist om at den vil gjøre i denne saken også. Fortidsminneforeningen, Byantikvaren og Riksantikvaren har sagt sitt. La oss håpe at regjeringen lytter til dem.

En kortere versjon av denne teksten ble trykket i Aftenposten Aften 14.02.2012.

Forskning og kunnskapsutvikling er en forutsetnig for å drive museum, men hvorfor skal et museum forske på lyd?

Tekst: Hans Philip Einarson, forskningskoordinator Oslo Museum.

Hverdagens soundtrack

Hverdagen vår er kontinuerlig ledsaget av lyd. Vi reflekterer kanskje ikke så mye over det, men som individer vandrer vi ut og inn av ulike lydrom, enten det er morgenrushet på vei til jobben, bakgrunnsmusikken i kjøpesenteret, en konsert i operaen, kirkeklokkene søndag morgen eller naboens gressklipper. Mange lyder kunne vi vært foruten, mens andre fanger vår oppmerksomhet og bidrar til å knytte oss til steder eller til grupper av mennesker.

Lyd er historiebærere

Tenk deg for eksempel Grønland Torg, da plassen ble etablert i 1864 som et viktig handelssted med jordbruksvarer. ”Kutørjet” ble det kalt, og de som drev kveget gjennom gatene var ”kutørjegutta”, som også var hyppige gjester på vertshusene etterpå. Vi kan bare tenke oss hvilke lyder disse aktivitetene genererte. Hestekjerrer på brolegningen, og salgsaktiviteter på torget.

I dag er området en gågate med boliger, forretninger og utesteder. Området bærer preg av kulturelt og religiøst mangfold hvor man kan høre språk og musikk fra hele verden. Bollywoodmusikk høres hyppigere enn tradisjonelle norske artister og på musikkskolen er det ikke uvanlig å høre avanserte indiske rytmemønstre. Våre lydomgivelser kan på denne måten fortelle oss om kulturelle og sosiale samfunnsendringer, moderniserings- og globaliseringsprosesser. Kanskje kan lyd også gi innblikk i ukjente dimensjoner ved samtiden og belyse andre historier enn de vi er blitt kjent med gjennom tradisjonelle innfallsvinkler?

Lyden av OslO

For et par år siden gjennomførte Oslo Museum dokumentasjons- og forskningsprosjektet ”… der hører vi vel hjemme”, som undersøkte variasjoner mellom ulike lydrom i Oslo. Hvordan høres Majorstua egentlig ut, og er det stor forskjell i lydbildet mellom Oslo S og Holmlia? Lydopptakene viste store variasjoner mellom Oslos ulike lydterreng, og gjennom samtaler med mennesker i områdene var det mulig å forstå viktigheten av lokale lydmerker som rådhusklokker, bytrikken og måkeskrik. Studien viste også at opplevelsene av lydene varierte etter lytterens erfaringsbakgrunn. Oslo var en støyete storby for en person oppvokst på Finnmarksvidda, men en stille avkrok for en fra Istanbul.

Lyd på Rådhuskaia

Like viktig som å studere lydene omkring oss, er det derfor å studere hvordan vi oppfatter, kategoriserer og bruker lyd for å plassere oss i en større sammenheng.

Hvordan husker vi fortiden?

De fleste av oss har nok opplevd hvordan musikk og lyd kan bringe frem minner fra en fjern fortid og skape fellesskap med andre vi liker å sammenligne oss med. Enten vi sitter med platesamlingen og lytter til hits fra 80-tallet, eller vi reagerer når vi hører vårt eget språk bli snakket i utlandet, er dette lyder som knytter oss til en gruppe mennesker og samtidig skaper avstand til andre. Trolig er denne ”lydkompetansen” spesielt viktig for personer i migrasjonsprosesser.

Lyd skaper tilhørighet og hjelper oss til å huske bedre. Migrasjons- og globaliseringsprosesser er også noen av de viktigste årsakene til forandringer i lydlandskapet. Ved at folk reiser, bringes viktige lydelementer fra sted til sted og blander seg med nye lydelementer. Andre lyder og klanger er bundet til steder og reiser kun med individenes minner.

Hvorfor skal vi forske på lyd?

Vi skal forske på lyd fordi dette bidrar til å forstå samfunnet gjennom nye innfallsvinkler. Museer har tradisjonelt vært opptatt av gjenstander og billedmateriale, og speiler på denne måten samfunnets fokusering på det visuelle. Lyd kan framstå som symbolske tegn som knyttes til steder og historier. På hvilken måte våre erfaringer er med å påvirke hva vi hører, og hvordan mennesker benytter lyd i kulturelle endringsprosesser, finnes det imidlertid lite kunnskap om.

Sosiolog Hans Philip Einarson er forskningskoordinator ved Oslo Museum, og skriver sin doktorgradsavhandling om lyd ved UiO med tittelen: «Lydspor i endring – hverdagens akkompagnement».

I fem måneder har Lars Emil Hansen tenkt, fundert og vurdert om han er moden for å lede et ambisiøst Oslo museum. Nå har han bestemt seg.

Tekst og foto: Oskar Seljeskog/Oslo Museum

- Vi må gi et attraktivt tilbud til hele byens befolkning, sier Hansen.

Tilbakelent, i olabukse og i blå strikket genser. Den nytilsatte direktøren kommer fra stillingen som leder av avdeling for by- og teaterhistorie i samme museum, og selv om han mener at museet er på vei til å bli mer synlig, ønsker han mer.

- Synlighet, formidling og utadrettet virksomhet er det jeg har lagt vekt på i intervjuene til stillingen.

På hans trivelige kontor på Bymuseet i Frognerparken er det et virvar av papirer, velkomstgaver og gjenstander. En stor bokhylle med fagbøker, rapporter og utstillingsplaner ruver i rommet og på veggen henger den mørke direktørdressen.

- Dressen er til de viktigste møtene, det blir nok hverdagsklær for det meste. Det er det jeg trives best i.

Han er oppvokst på Kråkerøy utenfor Fredrikstad. Bestefaren var barnepasser og fortalte spennende om historiske hendelser. Senere var gode historielærere en stor hjelp på veien til museumsmiljøet. Hansen ønsket tidlig å jobbe med kulturforvaltning og museum, eller bli lærer.

- Jeg ble begge deler, og det håper jeg å fortsette med. De faglige utfordringene som foreleser på Universitetet i Oslo er på sikt mulige å kombinere med en lederrolle ved museet.

Han har brukt tiden konstruktivt, gått gradene fra sivilarbeider til direktør på 13 år. Vært konservator, samlet og registrert. Senere formidler, fortalt om byens transformasjon fra arbeiderklassen ved Akerselva til den multikulturelle byen vi ser i dag. Men også vært innom både Fredrikstad museum, Teknisk museum og Universitetet i Oslo på veien.

Hansen ble etterhvert opptatt av storbyen, og skrev hovedoppgave om transformasjonen av Grünerløkka på 90-tallet, men bor selv i Gamlebyen.

- Er det østkanten som står deg nærmest?

- Området er i hvert fall spennende og i utvikling. Det er en fin tur å sykle fra Gamlebyen, gjennom Grønland, og til Karl Johan, videre gjennom Slottsparken og til kontoret i Frognerparken. Turen viser byens mange ansikter, både når det gjelder bygninger og områder, men også menneskene og kulturene man møter. Den bredden er mer spennende enn ett bestemt område.

- Og nå skal bredden ut til folket?

- Ja, vi må få nye og oppdaterte utstillinger som kommuniserer og engasjerer publikum, og som er relevante for skolene som besøker oss. Men, jeg vil også at vi skal kommentere og gi perspektiver til byens og samfunnets utvikling.

- Som at museet skal ha et standpunkt om Bjørvika, skulpturparken på Ekeberg og moralpolitiet på Grønland?

- Ja, vi skal ha en stemme i byens utvikling, absolutt. Både innenfor fysisk byutvikling og det vi kan kalle for sosial byutvikling. Her har vi god kompetanse innen for eksempel arkitektur og det flerkulturelle samfunnet. På de områdene vi ikke nødvendigvis har like sterk kompetanse skal vi legge til rette for debatt og dialogmøter. Der kan vi heller bidra med de historiske perspektivene.

Han drømmer om møter mellom politikere, samfunnsdebattanter og vanlige oslofolk– at det skal være naturlig at folk samler seg på debatter og folkemøter på Interkulturelt Museum på Grønland, eller på Bymuseet i Frognerparken.

- Betyr det at andre områder enn formidling vil bli nedprioritert?

- Det kommer ikke til å kuttes på områder som forskning og samlingsforvaltning, det er “grunnmuren” i museets virksomhet. Men alle skal tenke på publikum, og vi prioriterer å forsterke formidling fremfor de andre områdene. Vi skal blant annet bli enda bedre mot skolene.

Med sin forsiktige fremtoning og avvæpnende latter virker det ikke som om Hansen liker seg spesielt godt i rampelyset selv.

- Det må være rart å bli sjef til mange av sine tidligere sjefer?

- Nei, det er gode kollegaer. Det er uansett et samarbeid, museet må sammen bli enige om hvilken vei vi ønsker å gå. Min viktigste jobb er å stake ut en kurs, prioritere og å skape gode team. Da tror jeg også det blir gode tilbud til publikum.

- Hva er da et eksempel på en god museumssjef?

- Jeg kommer ikke utenom direktør ved Københavns museum, Jette Sandahl, som har vært et forbilde de siste årene. Københavns museum har fornyet museet på egne premisser. De har jobbet bevisst med å gjenspeile hele samfunnet der alle skal være representert, og tar samtidig opp aktuelle samfunnstemaer.

- Blir du en litt stille forsker som skal fronte museet?

- Jeg er vel ikke akkurat stille, og mener mye både om formidling og museer generelt. Og ja, jeg ønsker absolutt å fronte museet. Men når vi lever i et kunnskapssamfunn er det viktig at de med best kunnskap på feltene er synlige i samfunnsdebatten. Det er ikke noe mål å bli synlig selv, men at museet skal være synlig.

Mange har ment at den beste måten å synliggjøre museet har vært å samlokalisere avdelingene, blant annet Hansens forgjenger, styret og politikere. Et samlokalisert Oslo Museum med Interkulturelt Museum og Bymuseet under samme tak er foreslått både i Bjørvika og i Kvadraturen.

- Dette har vært et ønske fra styret lenge, men er urealistisk så lenge det ikke kommer store bevilgninger fra stat eller kommune. Museet har ikke økonomi til å gjøre en samlokalisering, og foreløpig må vi jobbe med de kortene vi nå har på hånden. Om det skulle dukke opp både gode bygninger og samlokaliseringsmidler fra våre bevilgende myndigheter, så skal vi selvfølgelig være åpne for endringer, men jeg tror ikke det er sannsynlig slik situasjonen er i dag.

Hansen reiser seg, er klar for ny møter.

- Så da er det bare å ta fatt?

- Da er det bare å begynne.

Oslo Museum stiller ut 100 malte portretter fra de siste 400 årene, samt en rekke fotoportretter. Er kunst en god inngangsport til en kulturhistorisk forståelse av den tiden kunsten ble skapt i?

Tekst: Linken Apall-Olsen, formidlingsleder Oslo Museum

Hundre malte portretter

Utstillingen “Fjes før Facebook” består av portretter fra Oslo Museums samling med tilhørende tekster, samt en kommentar om portrettfotografi fra 1860-tallet og framover. Utstillingen viser også hvordan nettsamfunnet Facebook viderefører noen aspekter ved den tradisjonelle portrettkunsten.

Hva er det vi innbiller oss på Oslo Museum?

At 400 år gamle portretter skal appellere til urbane framtidsfokuserte mennesker som deg og meg? At ukjente personer fra fortiden har noe å si oss som mennesker? Ja, du har allerede skjønt det. Vi er overbevist om at vår nye utstilling ”Fjes før Facebook” har noe å by deg. Her skal du få noen nøkler til forståelse av en ærverdig, men høyst levende bildesjanger:

Hva er et portrett?

Et portrett er vanligvis en gjengivelse av et menneskes utseende og personlighet. Tradisjonelt kommenterer portrettene ofte personens sosiale posisjon, fagfelt, økonomiske eller kulturelle kapital.

Det kan være sannferdig, men portrettet kan også karikere et menneskes utseende eller posisjon til det ugjenkjennelige.

Men OBS! Portrettet kan også være propagandistisk, og fortelle hva en person ønsker å være!

Hvorfor ha en portrettutstilling på Oslo Museum?

Fordi malte portretter har vært et satsingsområde for Oslo Museum i 100 år, og fordi vi aldri før har vist dem fram samlet! Dessuten viser portrettene hva museer egentlig handler om; ikke ting – men mennesker!

Hvorfor tittelen ”Fjes før facebook”?

I dag finnes det et uendelig antall fotoportretter av hver eneste en av oss, ikke minst på nettet. Med Facebookbildene viser vi hvem vi mener vi er, eller hvordan vi ønsker å framstå, og mange skifter ut bildene kontinuerlig. Før var det å bli portrettert forbeholdt samfunnets elite, og de var like opptatt av bildets evne til å fortelle som vi er i dag. Ved å bruke ”Facebook” i tittelen ønsker vi dermed å ”oversette” noe av det portrettkunsten handler om til dagens publikum og våre yngre brukere.

Kunst som kulturhistorie

Når vi studerer gamle portretter ser vi hvordan stil, smak og malemåte har forandret gjennom tidene. Men HVA forteller disse bildene oss? Her trenger de fleste av oss litt hjelp fra kunst- og kulturhistorikernes tekster. Eller en runde med en dyktig og engasjert museumspedagog!

Portrettutstillingen fungerer godt til å formidle kulturhistorie fordi bildene sier så mye om menneskene, holdningene og klassen til de portretterte. Som betraktere får vi innblikk i tidens mote, klær, sminke og frisyrer, og gjennom symboler og attributter gir bildene også innblikk i mentalitet og ideologi. På den måten kan kunst gi en ny, spennende og kreativ inngang til noen av de historiene som museet tradisjonelt har fortalt.

Klarer publikum å “lese” utstillingen?

Portrettutstillingen kan leses fra et kunstmuseums perspektiv, med vekt på stil, teknikk, formspråk og kunsthistorisk periodisering.  For oss – som et kulturhistorisk museum – er det mer naturlig å lese portrettene samfunnshistorisk. Det er også derfor de er samlet inn. Bildene er ikke først og fremst anskaffet på grunn av sin ”verkshøyde” og kunstneriske kvalitet, men for å fortelle historier og være minner om byens fortidige innbyggere.

Bildene kommuniserer på mange nivåer, og har noe til alle. For noen er det nok å la seg fascinere av det man ser; ansiktene, fargene og komposisjonen. Andre vil vite mer, trenge dypere inn i bildene og historiene de rommer. For å gjøre det, er det nødvendig med noen redskaper hentet fra kunst- og kulturhistorikernes verktøykasser. Bildene må ”oversettes” for at vi fullt ut skal forstå dem. Men det er ikke nødvendig å forstå alt for å ha glede av bildene. Av og til kan det kanskje være en like god opplevelse bare å la seg fascinere av det man umiddelbart ser?

Kreativitet er nøkkelen!

 God formidling skaper innsikt og forståelse og gir kunnskap og opplevelse. (St.mld 49)

Museene oppfordres til å utvide perspektivet og nå ut til nye brukere. En god inngangsport til å formidle historie er ofte å starte i samtiden med noe folk kjenner, og så å trekke linjer tilbake til fortiden.

Kreativitet innenfor tema og uttrykk blir svært viktig for å nå flere brukere. Kunst gir etter vårt syn både kunnskap og opplevelse, og er derfor et viktig virkemiddel for museene.

Av: Linken Apall-Olsen, formidlingsleder Oslo Museum

Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett – lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com.

Forrige innlegg, “Det digitale utstillingsroms potensiale”  er skrevet av Sophie Fuglesang, kandidatstuderende på Moderne Kultur og Kulturformidling ved Københans Universitet, neste innlegg vil bli skrevet av Ellen Sæthre-McGuirk, Førsteamanuensis ved UiN.

Når godt samarbeid skaper engasjement og deltagelse er det gøy å jobbe med nett på museum. En bloggstafett pågår på tvers av museumsinstitusjonene frem til 16. november.

Tekst: Oskar Seljeskog, nettredaktør Oslo Museum

Hvorfor bloggstafett?

I anledning Norsk Kulturråds årskonferanse pågår det en bloggstafett med 17 deltagere. Målet er en rekke av blogginnlegg, publisert på forskjellige blogger, som tar utgangspunkt i temaet “Møter mellom museer, arkiv og kunst”.

Hege B. Huseby, som er nyutdannet kulturformidler fra Københavns universitet, startet prosjektet i oktober og fikk raskt med seg Norsk Kulturråd. Da tok det ikke lang tid før museene reagerte og lagoppsettet var fulltegnet!

Norsk Kulturråd startet selv stafetten den 26. oktober, og utover i november vil det komme henvisninger til nye innlegg hver eneste dag på bloggen http://museumsandmedia.blogspot.com/, frem til 16.-17. november.

Hvordan inspirere til å skrive bloggtekster?

Det artigste og mest motiverende med akkurat denne bloggstafetten er at alle innleggene har store sjanser for å bli lest – av deltagerne, andre interesserte og ikke minst kollegaer. Kanskje kommer det noen kommentarer også?

Museene er fulle av skriveglade mennesker og det skrives store mengder på museer i dag, men ofte i akademisk stil. Bloggtekster er enklere, noe som kan oppleves som både befriende og vanskelig for mange.

Har alle museene egen blogg?

Noen av museene driver egne blogger mens andre har skrevet innlegg på bloggen til Hege B. Huseby. La oss håpe at dette prosjektet kan skape skrivekløe! Kanskje noen har lyst til å skrive gjesteinnlegg på Oslo Museums blogg?

Det er spennende å se at ved riktig fremgangsmåte så dukker det opp gode netthoder fra museene – de finnes, de er over alt! Andre fagområder har drevet både med formelle og uformelle samarbeid gjennom en årrekke så hvorfor skal ikke nettarbeiderne klare å dele kunnskap, erfaringer og fag?

Hva med Oslo Museum?

Vi skal i ilden 9. november med en tekst om Bymuseets nyeste utstilling – portrettutstillingen “Fjes før Facebook”. Her diskuterer vi blant annet tittelen som har fått mer oppmerksomhet enn forventet.

Følg med!

Debatten kan også følges på Twitter med hashtag #bloggstafett og det finnes nå 35 innlegg om temaet, samt at noen få også har kommentert på blogginnleggene. Se ellers bloggstafetten her: http://museumsandmedia.blogspot.com/

Oskar Seljeskog
Nettredaktør

Kulturdepartementet har bevilget 2,5 millioner til å opprette et arbeidermuseum ved Akerselva. Trenger byen egentlig et nytt museum nå?

Tekst: Lars Emil Hansen, direktør Oslo Museum

Museet vil være en del av Oslo Museum og utvikles i samarbeid med bydel Sagene, Norsk Teknisk Museum og Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Beboerne i nærmiljøet vil være en viktig ressurs og trekkes aktivt med i driften av stedet. Museet organiseres som et slags ”økomuseum” – der industrimiljøet langs elva vil spille hovedrollen, sammen med et nytt besøkssenter med utstillinger.

Hva skal være på et arbeidermuseum?

I det nye besøkssenteret vil vi presentere skiftende kulturhistoriske utstillinger om industrihistorie- og arbeiderklassens hverdagsliv, men også om mer samfunnsaktuelle temaer som dagens arbeidsliv, både i Oslo og i en global sammenheng.

Ut fra dette stedet vil det arrangeres vandringer og foredrag. I tillegg vil det være digital informasjon til smart-telefoner (som f. eks iPhone). Langs Akerselva er også en mulighet for å sette opp skilt eller digitale informasjonssøyler til å formidle dette områdets kultur- og sosialhistorie. Som en del av senteret ønsker vi også et kafé- og møtestedtilbud. Vi begynner nå arbeidet med å finne et godt lokale for formidlingssenteret, og vi er allerede i dialog med aktuelle utleiere.

Trenger vi et arbeidermuseum?

Akerselva ligger midt i hjertet for moderniseringen av Kristiania og Norge og livet rundt Akerselva er starten på den moderne byen. Historien om industrialiseringen og fremveksten av arbeidermiljøet er også historien om klassesamfunnets og arbeiderbevegelsens fremvekst, dets skyggesider og utviklingen av det moderne velferdssamfunnet.

Skyggesiden av industrialismen, 1800-tallets arbeidsvilkår og klassesamfunn er samfunnsforhold som vi ikke ønsker oss tilbake til, og dette er viktige historier som er i ferd med å bli glemt.

Så svaret er ja, vi tror dette blir et fantastisk tilbud til hele byens befolkning.

“Museum i miniatyr”

Vi ønsker ikke å lage enda en stor museumsbygning, vi ønsker å fortelle om Akerselva der den er. Dette er kulturhistorie på rot! Vi lurer derfor på å kalle dette for et museum i miniatyr, besøkssenter eller et “økomuseum”. Dette innebærer at formidlingen ikke bare behøver å være låst til en bestemt bygning, men kan gjennomføres med ulike former for historiske vandringer (også digitale!) og lokalhistoriske informasjonsskilt.

Langs Akerselva ligger landskapet rette for å utvikle denne typen museum. En stor del av fabrikkbygningene fra industrialismens storhetstid (1860-1960) er godt bevart. I nærheten av elva finnes også ulike generasjoner arbeiderboliger, både større trebygninger og leiegårder i mur. Oslo Museum er allerede i besittelse av en slik leilighet som benyttes til formidling. Den ligger på Sagene, like ved elva, og er tidsriktig innredet anno 1900-1920.

Hva skjer nå?

Vi håper å kunne åpne dørene til det nye formidlingssentret i løpet av 2013. Arbeidet med å utforme senteret starter våren 2012. Fram til senteret åpner i 2013 vil Oslo Museum, som tidligere år, arrangere byvandringer i området for skoleklasser og grupper på bestilling.

Lars Emil Hansen
Konstituert direktør

Høyrepolitikerne

I Aften 14. september hevder de tre Høyre-politikerne at Oslo trenger en utstilling om religiøst mangfold. Libe Rieber-Mohn (Ap) og Knut Even Lindsjørn (SV), istemmer forslaget, og mener at det er viktig å skape møteplasser på tvers av religioner og kulturer.

Våre hellige rom siden 2007

Oslo museum arbeider for minoriteter og mangfold og har hatt nøyaktig dette utstillingstilbudet siden 2007. I utstillingen “Våre hellige rom” på avdeling Interkulturelt museum kan publikum oppleve 6 religioner: Kristendom, Islam, Hinduisme, Buddhisme, Sikhisme og Jødedom. Utstillingen har blitt laget i nært samarbeid med de forskjellige menighetene og skal synliggjøre det religiøse mangfoldet i dagens Oslo.

Spesialtipasset undervisning for 14 000  elever

14000 skoleelever har deltatt på museets tilbud. Utstillingen er rettet mot RLE-faget i skolen og skal gi kunnskap om hvordan religion, kultur og samfunnsutvikling henger sammen og påvirkes av hverandre.

Høyaktuell etter 22. juli

Utstillingen er igjen høyaktuell i anledning terrorhandlingene i Oslo og på Utøya 22. juli i år, og museet ønsker å være en støttespiller for skolen i håndteringen av elevenes reaksjoner og spørsmål i etterkant av hendelsen.

Oslo Museum arbeider for det flerkulturelle samfunn

Oslo Museum arbeider for å vekke interesse for og formidle kunnskap om Oslo bys historie og utvikling, innbyggernes liv og livsvilkår gjennom tidene, det flerkulturelle samfunn og innvandring til Norge.

Politikere er hjertelig velkommen

Kjære Aamir Sheikh, Eirik Lae Solberg, Torger Ødegaard, Annelise Høegh, Libe Rieber-Mohn og Knut Even Lindsjørn. Dere har herved en stående invitasjon til å komme og se utstillingen Våre hellige rom!

Daniella van Dijk Wennberg, leder minoriteter og mangfold Oslo Museum

Dette innlegget er et svar på artikkelen “Vil ha et møtested for religioner”  14. september 2011 i Atenposten Aften. Innlegget ble trykket i samme avis 22. september.

Tekst: Lars Roede, førstekonservator Oslo Museum

Til vestkanten?

Byrådsleder Stian Berger Røsland var tidlig ute og antydet allerede 29. mars en ennå navnløs gate i Bjørvika. Å nei, hun tilhørte jo vestkanten, protesterte Ellen Heiberg, som bor i Oscars gate 63, i leiligheten hvor Wenche Steenfeldt Foss ble født i 1917. Ikke uventet ble det ropt historieløst! av mange som syntes at Oscar burde beholde gaten som fikk hans navn i 1864. De fleste forsvarer også faren Carl Johan, som både nå og tidligere ble truet med å miste sin gate fordi han angivelig var svensk. Det er selvfølgelig feil, han var fransk. Og i Norge norsk.

(Det forundrer at ingen har foreslått å gi henne Herman Foss´ gate. Det ville ha blitt en billig løsning, siden gateskiltene kunne beholdes og bare utstyres med en klistrelapp med nytt fornavn. Men også den gaten ligger vel for langt mot øst.)

Frogner plass er svaret

Nå har debatten stilnet, men det tenkes nok stadig intenst Rådhuset. Hjelpen er på vei, på Oslo Museum har vi løsningen klar: Frogner plass! Wenche Foss bodde i sine siste år like i nærheten, og det ville ha gledet henne å navnet knyttet til dette stedet i hjertet av vestkanten. Frogner gård er historisk og har gitt navn både til bydelen og til plassen, men plassnavnet er ikke så historisk at proteststormen blir øredøvende. Den begynte som et veikryss i møtet mellom Frognerveien og den eldgamle Frognerhøiveien, fikk større betydning da Kirkeveien ble anlagt i 1855, ble endestasjon for Frognertrikken i 1902, og ble for alvor en plass da Kirkeveien ble utvidet og fikk trikkelinje videre til Majorstuen i 1914.

På Frogner hovedgård holder Oslo Museum til, byens eget museum som viderefører tradisjonen fra det gamle Bymuseet, og som nå også huser Teatermuseet. Teaterdronningen ville ha elsket nærheten til dette museet som favner to ting hun var glad i: byen og scenekunsten. Hun fortjener Frogner plass.

Tekst: Lars Emil Hansen, konstituert direktør Oslo Museum

På tross av sorg, har de siste ukene også vært preget av håp og samhold. Vi har tatt byens rom tilbake. Og vi har stått sammen. Mange mennesker har møtt opp i felles aktiviteter og seremonier, mange har tent lys i Domkirken, og enda flere har lagt ned blomster og tent lys utenfor kirken eller andre steder i byen. Ingen som har vært i Oslo kan ha unngått å se alle blomstene, ikke bare utenfor Domkirken, men ved nærmest alle fontener, gjerder og plasser i sentrum.

Mange mennesker har sagt at de ønsker å gjøre noe, bidra med noe i denne situasjonen. Det samme har vi sagt til hverandre på Oslo Museum. Hva kan vi som museum gjøre? Hva er ”vårt våpen” som det heter i Nordahl Griegs dikt?

Museene skal være samfunnsinstitusjoner som bygger demokratiet. Vi skal dokumentere samfunnshendelser og samfunnsutviklingen, formidle sentrale prosesser og hendelser som har formet samfunnet og våre liv som enkeltmennesker, og være livssynsnøytrale møteplasser og arenaer for dialog og debatt. Og vi tror det er her vi kan bidra også i denne sammenhengen. Kunnskap, dialog og nyansert debatt må være våre ”våpen”! Museene må arbeide videre med sin formidling av demokratiske verdier og være steder der folk møtes til dialog og refleksjon. I denne aktuelle situasjonen har Maihaugen på Lillehammer gått foran med et godt eksempel ved å stille ut minnekort og hilsener og åpnet opp for at publikum kan tenne lys og skrive hilsener.

Blomsterhavet utenfor Domkirken (Foto: Fredrik Birkelund / Oslo Museum)

Også på Oslo Museum har vi ønsket å bidra. Foreløpig har vi dokumentert byen slik den har sett ut i dagene etter 22.juli – både blomsterhavet og de bygningsmessige ødeleggelsene. Dette materialet vil inngå i museets samlinger, og være en påminnelse til senere generasjoner både om hva som har skjedd, og et minne om den kollektive sorgen og motstanden gjerningsmannen er blitt møtt med. Dette dokumentasjonsmaterialet vil også danne utgangspunkt for en utstilling. Vi har forlenget visningstiden av vår hovedutstilling på Interkulturelt Museum på Grønland – ”Våre hellige rom” – som nettopp handler om sentrale verdier i dagens norske samfunn, respekt og forståelse for forskjellighet, og utarbeider nå nye pedagogiske opplegg tilpasset det som har skjedd. På begge våre arenaer, Bymuseet på Frogner og Interkulturelt Museum på Grønland, har vi også satt opp ” Et tre for sorg og håp” hvor våre besøkende kan skrive ned sine refleksjoner, tanker og følelser og henge dem på treet. Vi har helt siden dette skjedde opplevd stor pågang av besøkende, deriblant utenlandske turister, som ønsker å vise sin medfølelse. Museet planlegger i løpet av høsten også flere dialogmøter om verdier, multikulturalitet og hva slags samfunn vi ønsker at Norge skal være framover.

Oslo Museum ønsker å bidra til et åpent og demokratisk samfunn, og en inkluderende og raus by. Vi føler med de som er rammet av tragedien, og vil fortsette vårt arbeid for respekt, forståelse og dialog mellom mennesker med forskjellig bakgrunn og kultur.

Oslo og Norge er blitt et annet samfunn etter 22. juli. La annerledesheten være et enda bedre samfunn, preget av mer samhold, mer dialog og mer respekt og forståelse for andre.

Heimstadlære var navnet på dette faget på 1960-tallet, og det var et fag som inneholdt lokalhistorie, samfunnskunnskap og lokale spesialiteter, formidlet i en blandet praktisk og teoretisk form.

Tekst: Lars Emil Hansen, konstituert direktør Oslo Museum

Tanken er selvsagt at mer kunnskap gir sterkere tilhørighetsfølelse, noe som igjen fremmer integrering og skaper trivsel og trygghet. Byrådet har derfor vedtatt å styrke innsatsen på skoler med mer enn to tredjedeler minoritetsspråklige, mens Venstre slår til med et forslag om et Oslo-fag i skolen under parolen «Ingen skal vokse opp uten å kjenne Oslo».

Dette er gode og viktige innspill til integreringsdebatten. Oslo Museum har i en årrekke arbeidet med å formidle byens mangfoldige historie. Vår erfaring er at alle Oslos barn og unge (og voksne for den del) har behov for å bli kjent med byen sin. Etter vårt syn må felles kunnskap og referanserammer til for å skape en inkluderende «vi-følelse» i befolkningen.

Oslo Museum besitter mye av den kunnskapen Venstre etterspør. Vi samarbeider nært med Den Kulturelle Skolesekken, og tilbyr i tillegg en rekke omvisningstemaer som er etterspurt i skoleverket. Vi bidrar derfor gjerne til å utvikle politikernes nye Oslo-fag.

Spørsmålet er om byens politikere er like interessert i å bidra? Oslo Museums hovedutstilling i Frogner hovedgård er nærmere 30 år gammel og moden for fornyelse. Våre gode pedagoger klarer til dels å bøte på utstillingens mangler, men som selvstendig formidlingsmedium er utstillingen utdatert. En ny og aktuell utstilling om byens historie vil være et viktig tiltak for å nå målet om at «Ingen skal vokse opp uten å kjenne Oslo».

Oslo Museum ønsker å bidra til mer kunnskap og mindre synsing i dialogene om byens utvikling, og til respekt og forståelse for vårt menneskelige mangfold. Vi tilbyr herved våre tjenester.

Denne teksten ble trykket i Aftenposten Aften 23.06.2011, og er et tilsvar på Venstres innlegg i samme avis om ønsket om å lage et eget oslofag i grunnskolen.